For dere som ikke kjenner til James Blake, kan han sammenliknes med artister som Bon Iver og Frank Ocean. James Blakes musikk er dog mer i den elektroniske- og eksperimentelle gata. Frank Ocean på syre er derfor en god beskrivelse av musikken vi skulle bli servert klokka 2 natt til lørdag.

Tekst: Eskil Aga Walnum

Fredagen var spekket med fantastiske band og artister som Mac Demarco, Neil Young, M83, Schoolboy Q og ikke minst Tame Impala. Vi i Rubato var enige om at samtlige av disse leverte varene, og vel så det. Nå var det altså engelske James Blake som skulle sette et verdig punktum på denne fantastiske dagen.

Det er ikke lett å skulle følge opp en konsert av Tame Impalas kaliber. Bandet høstet svært gode anmeldelser for sin opptreden på Arena, til tross for sykdom. Mange spente publikummere møtte allikevel opp på samme sted rundt midnatt etter Tame Impala. Dette var for å sikre seg en god plass i front-piten. Det store oppmøte skyldes for det første at fanskaren til James Blake er svær. For det andre var det nok mange av festivalgjestene som var klar for et lite avbrekk fra anarkiet i campen.

James Blake kom selvsikker inn på Arena, til stor applaus, og startet med den vakre låta ”Life Round Here”. Med all respekt for ”Chance the Rapper” spilte James Blake heldigvis sin egen versjon, og ikke remixen. Nashpillet på Arena var i gang, og det låt svært bra. Han fortsatte med å spille hitene sine, og stemningen toppet seg med allsang på ”Limit To Your Love”. James Blake og hans musikerfølge var i storform. Dette lovet godt!

Til manges fortvilelse ebbet konserten ut i en svært eksperimenterende seanse. Det var stort sett monotone lyder, og det hele minner om en lang psykedelisk reise. Dette førte dessverre til at folk begynte å pakke snippesken og forlate konserten, til fordel for anarkiet i campen. Mine venner var intet unntak, og de forlot meg. Nå var jeg helt alene, men jeg ville ikke gå før jeg fikk høre flere av hans, i mine øyne, beste låter.

Helt alene beundrer jeg Blakes rolig væremåte. Mellom sangene snakker han fritt om hvor fint det er å spille på Roskilde med en behagelig radiostemme. Samtidig har han et svært godt poeng da han minner oss alle på at dette faktisk er elektronisk musikk som blir konstruert live med instrumenter! Ja, du hørte riktig. Bandet er langt fra en DJ som trykker på en knapp, står der med henda i været, og tar i mot heder å ære uten å røre en finger. James Blake holder det ekte, noe som i aller høyeste grad gjør hver konsert til en unik opplevelse. James Blake og hans venner på scenen viser et ekstremt talent, men dessverre blir det litt kjedelig i lengden. Det som er positivt er at han med sin nevnte ro klarer å få betrakterne til å fokusere på showet, og holde kjeft. Dette er en fantastisk prestasjon å få til på Roskilde 2 timer etter midnatt! Kanskje er grunnen til lite prat at det er flere som er i min situasjon: Helt alene…

Det blir etter hvert så mye eksperimentering at jeg til slutt trekker meg ut av folkemengden. Konserten er nå litt i overkant kjedelig, og jeg er nå på vei til å retunere til campen for å drikke meg dum. Plutselig hører jeg introen på retrograde, og jeg snur meg brått. Følgende strofer runger utover vakre Arena:

”Suddenly I’m hit
Is this darkness of the dawn?
And your friends are gone,
When you friends won’t come”
”I am on my own!”

Dette er jo meg! Og mens jeg med nok ironisk distanse klarer å nyte øyeblikket, har jeg kommet meg bort fra folkemengden. Jeg står ikke lenger under tak, og nå synger jeg for full hals. Og som kjent er det beste med regnet at ingen kan se deg gråte.

4/6