Benedikt er et nytt og spennende musikkprosjekt frontet av Hans Olav Settem, som har skrevet alle låtene på albumet. Med seg har han i tillegg medlemmer fra blant annet Whales & This Lake, Jouska og Simen Mitlid. Nå er bandet ute med deres første album, som har fått navnet til en norsk elsk/hat-tradisjon; Nemlig Communal Work. Undertegnede har tidligere vist at vi er svake for både Simen Mitlid og Jouska, så forventningene til debut-albumet er store. Samtidig er spriket fra Indie-folk til elektronisk pop, noe som gjør meg litt skeptisk.

Albumet åpner sterkt, med tre låter i velkjent Simen Mitlid-stil. Banjoen, de poetiske tekstene og bakgrunnsvokalen slår aldri feil. «KMG», en låt som allerede sirkulerer på P3 er kanskje den mest fengende. Med et nynnende refreng som lett fester seg, og en enkel men virkningsfull indie-folk-melodi, er det som vanlig lite å utsette på kvaliteten. Samtidig er det noe vanskelig å skille Benedikt-prosjektet fra artisten Simen Mitlid, da Hans Olav Settem og Mitlids stemmer er svært like.

Hvor blir det av Jouska?

«The Fellowship» tar dog en litt annen retning. Med elementer fra klassisk musikk, et tydelig organisk og nordisk sound, og en folk-inspirert vokal går assosiasjonene mine her til Moddi. Denne sammenlikningen er ingen ting å skamme seg over. Senjaværingen er en artist som lenge har mestret denne litt særegne norske musikkstilen. Uti låta, får vi også et hint av elektroniske elementer, som avsluttes med en forvrengt og minimalistisk sound. Det blir nå tydelig at Jouska har kommet mer på banen.

Jouskas innflytelse på albumet videreføres delvis i «Celadon», der Mitlids nå forvrengte vokal repeterer «Celadon, im alone.» For meg er dette en noe uforståelig linje. «Celadon» er en type keramisk glasur (ifølge Wikipedia), og det å være alene med denne er noe jeg ikke helt ser poenget med. Det er ikke alltid jeg forstår meningen i Settems tekster, men man kan likevel trygt si at de ikke akkurat oser av optimisme. Det samme kan sies om Benedikts melodier. Selv om albumet kommer rett før sommeren, representerer musikken neppe noen feel-good-sommermusikk à la Mats Hansen. Benedikt er for de dagene det regner, du hater livet og trenger trøst.  Som bandet selv uttaler handler Communal Work om destruktive vennskap og å innse at du ikke er ung og lovende lenger. Det er som Britney Spears’ I’m Not a Girl, Not Yet a Woman, bare med banjoer. – Ganske treffende egentlig!

Selv om albumet kommer rett før sommeren, representerer musikken neppe noen feel-good-sommermusikk à la Mats Hansen. Benedikt er for de dagene det regner, du hater livet og trenger trøst.

På sang nummer seks, «Communal Work» hører vi Benedikt på sitt mest minimalistiske. Hva den korte sangen med samme navn som albumet egentlig gjør, annet enn å skape et enda mer diffust og dystert musikkunivers, er jeg dog usikker på. Låta «Time» tar et steg tilbake fra det eksperimentelle, og er en nydelig indie-folk-vise. Albumet avsluttes med instrumentalen «For old times sake». Dette er en sang som gir klare assosiasjoner til høsten. Igjen er musikken minimalistisk og lydlandskapet pessimistisk.

Albumet varer kun 25 minutter, og kan derfor kanskje heller betegnes som en EP. Selv om samtlige sanger på Communal Work ikke er verken Jouskas eller Simen Mitlids beste, er det tøft og se at de sammen tør å gå nye veier. Det er akkurat denne kreativiteten musikk-Norge trenger, og som dermed gjør Benedikts debut-album til et svært vellykket sideprosjekt.

8/10