Bajasen, familiefaren og The Streets-vokalisten Mike Skinner var endelig på scenen igjen etter mange år borte fra konsertscenen.

Det virket nesten som om dette heller var en enste stor gjenforeningsfest med turnélivet. Jeg kom til slutt ut av tellingen på hvor mange flasker champis som ble ristet utover publikum og hvor mange ganger Skinner maste om «did you come here to have a good time??!».

Det første Mike gjør er å hoppe ned til publikum. Den rappkjefta vokalisten fra Birmingham gjør seg til kompis med alle og enhver i folkemengden. Legendariske låter fra debutalbumet Original Pirate Material (2002), blir nesten bare til bakgrunnsstøy da Skinner heller vil prate med publikum enn å rappe på versene.

Hele konserten er ett sirkus av ett kaklende hønsehus. Med flertallige stagedives, liter med Champis og utallige vikingvitser, klarer Skinner heldigvis å fremføre rørende og viktige låter som «Never Went to Church» og «Dry Your Eyes Mate», ute å kødde dem bort.

Mike er en entertainer og en utrolig jovial fyr, men jeg ble likevel riiimelig fed up med den evige kaklingen hans. Misforstå meg rett, men med ett så fett backingband og så utrolig mange fete låter og melodier, skulle jeg gjerne hørt dem i all sin helhet og prakt. Ihvertfall flesteparten av dem. Litt kødding og fyll er seff lov på festival. Jeg kan skjønne at det å komme tilbake til rampelyset etter mange års tørke er en ting å skåle for, men når jeg har drukket opp pilsen min og blitt bedt om å skåle for femtiene gang, er det ikke lenger like kult.