Ikke alt er rocking foran scenen på Byscenen eller Tyven når man er på et av Trondheims største musikkhappenings. Rubato sto på årets delegatliste til Trondheim Calling og fikk således med seg både festivalen og konferansen. Hvordan er livet i kulissene? Hvem blir sett? Hvem er mest populær på bransjevors? Ingen av disse spørsmålene kan vi svare på, men vi sitter allikevel igjen med flere betraktninger om livet mellom Clarion konferansehotell og de ulike scenene rundt om i byen.

Gjesteinnlegg

Ikke mye glamour

Trondheim er kjølig i januar. Samtidig har Trondheim Calling har fjernet artisttransporten til og fra venues. I effektive -15 grader var flere unge artister nødt til å ta seg alene til scenene de skulle spille på. Med gitarkassa i hånda eller kontrabassen på ryggen, var det flere som sleit seg gjennom den iskalde vinden over Trondheim Sentralstasjon. Noe må altså ofres for en karriere kickstartet på Tyven med plass til 70 personer.

Alle hater hiphop/dagens ungdom.

Flere av artistene på Trondheim Calling representerer en stil som gjerne blir betegnet som dialektrap. Lyrisk poesi fra Vestlandets perle, med gjentagelse av noen få ord over mange bars, og punchlines som gjerne vil provosere lydes over høyttalere i ulike lokaler. Dessverre blir det fort lignende alt annet, særlig live. Kanskje det er derfor alle panelistene over 40 hater hip hop? Ungdommen setter ikke pris på kunsten av en plate, sier’em. Man merket at delegatene kanskje heller ikke var imponerte over stilene som ble fremført på torsdagen. Publikummet sto spredt, stille og med en pils i hånda på både Olavshallen og Byscenen. Helgens publikum, som inkluderte mange av Trondheims studenter, ba mye bedre liv og opplevelse av konsertene.


Røverhistorier
Blant høydepunktene for delegatene (i hvert fall for oss) var praten mellom Kristoffer Schau og Toffen kjent fra Quartfestivalen, Skral og Kadetten. Gode historier som da Turboneger fikk honoraret sitt i søppelposer, til Kristoffer Schaus forklaring på hvordan Fuck For Forest kom seg opp på scenen under Cumshots’ konsert på festivalen i 2004, fikk den stappa salen på Rockheim til å bryte ut i latter. Det var plass til mange tanker om norsk musikks utvikling de siste 30 årene og veteranene hadde mye knask å dele med både nye og gamle.

Til tross for mange slitne delegater var panelene av god kvalitet, med mange interessante knagger å henge tankene igjen på. Kanskje det er håp for musikkbransjen likevel.