Denne karen trenger ingen introduksjon, for med sin anerkjente tidslinje av mye fargerikt hiphop representerer han sin stolte sjanger av vestkystrap og det man kan kalle ordentlig gangsterrap.
Mannen vi snakker om er selvfølgelig LA-rapper The Game.

Tekst: Zena L. Williams

Vi kjenner godt til ventetiden som man er nødt til å pine seg igjennom før artisten faktisk ankommer scenen. The Game var ikke et unntak. Litt før klokken slo 23.00 dimmes lysene i konsertsalen på Sentrum Scene og en tung bass fra låta ”Fuck Donald Trump” begynner å spille av. Dette er låta som skulle sette stemninga for resten av kvelden og med stemning mener jeg: allsang, headbangin’ og stage diving til du dør.
Likt som hans forrige besøk i Tigerstaden ble det vist kjærlighet til våre norske nykommere, hvor Stavanger-baserte Blvck O (24) og det populære DJ-kollektivet, Oh Mama Crew fra Oslo gjorde en god jobb i å varme opp scenen for Compton-rapperen.

The Game sine opptredener forbindes med mye bra. Vi kjenner han og musikken hans som genuin og mest av alt som ekte hiphop når han står på scenen. Det vi ikke pleier å kjenne opptredenene hans med er kvantitet over kvalitet, en svak vokal og et uproft crew.
Rapperens siste Oslo-besøk for året ble ikke levert med et smell, et pang og heller ikke med et ’drop mic moment’. Nei, denne gangen fikk vi se en side av Game som på mange måter gjorde dette til en skuffende konsert.
Han har vært i musikk-gamet siden 2002 og er svaret til de fleste når noen spør om West Coast-hiphop og gangsterrap. Da han gjorde seg aktuell med sitt åttende studioalbum 1992 i oktober tidligere i år, overrasket det meg da han ’kasta det tilbake’ hele åtte tilbake år med låta ”My Life” fra gullåra til Louisiana-rapperen Lil Wayne. Det overrasket meg at han spilte refrenget til The Documentary 2.5, hitlåta ”El Chapo”, seks ganger når hans siste utgivelse eier en helt annerledes form av sjanger, rytme og motiv. Albumet 1992 er et eksempel på at har skarpe rytmiske rim, men over en klassisk hiphop-beat. Disse tingene er mer enn en vestkystrap-stil som vi egentlig er vant til å høre fra The Game.

The Documentary 2.5 er nettopp det vi er vant med. I dette albumet møter vi alt som er av det originale G-funk og gangsterrap. Det overrasket meg også at med en såpass sterk og særskilt stemme som Game bærer, hørte man kun en svak vokal under et dominerende soundtrack av tung bass og playback.

Han nevnte flere ganger gjennom konserten hvor mye han elsker den lille byen vår Oslo.
Som fjerde besøk til hovedstaden er det klart forventningene stiger, men når det første man ser på scenen er kameramannen med et tredje gjesp incoming, fanklubben som har fått kommet opp på scenen og to kompiser som musikalsk har lite å gjøre der, er det fort forventningen faller hakket ned.
Det er vanskelig å ikke si noe annet enn godt om The Game. Han bærer på sin helt egen musikalske epoke og på uendelig mange måter stempler han stilen sin til sitt “eget originale”. Han har musikk som kan bevise til geniet bak flere av hans ekte sjangertrekk og stil som en rapper, men i Oslo sitt tilfelle holdt ikke dette for denne gang.