Insomniac Bears er en relativt ny konstellasjon bestående av Thomas Bratlie Haugland, eks Rumble in Rhodos vokalist Team Me-frontmann Marius Drogås Hagen, Marius Ergo og Magnus Moriarty. For de av dere som har fulgt med på norsk indie de siste tiårene bør dette være gjenkjennelige navn. Vi i rubato. ble imponert, men ikke overbegeistret av deres debutkonsert, på Trondheim Calling for rundt to uker siden. Til tross for en litt kjedelig konsert, mye takket være et litt statisk bransje-publikum, gledet vi oss likevel til å høre mer av hva denne supergruppa kunne få til sammen. Resultatet av to års samarbeid har resultert i en EP, bestående av fem sanger.

Tekst: Eskil Aga Walnum
EP-Anmeldelse av Insominac Bears, Hypercolor

De to første låtene «Scenic Drives» og «Purple Past» har ligget ute for streaming noen uker nå, og har blitt tatt godt i mot av folket. Dette er låter som kan kategoriseres som ganske rett-fram indierock. De er dansbare og fengende. Som vi selv erfarte fungerte de to sangene også svært bra i liveformat.

Tredje låt ut, Binaries & Boundaries faller dessverre litt gjennom. Den er behagelig å høre på, og har et forutsigbart og radiovenlig refreng. Problemet med låta er at den blir for konform. Den er lite revolusjonerende, og man føler man har hørt den før. Marius Drogås Hagen er en svært talentfull musiker, men på sang nummer tre blir det litt for mye Team me og for lite Insomniac Bears.

Selv hevder bandet at arbeidet med låtskriving og studioinnspilling har foregått i et miljø med svært kreative rammer. Av inspirasjonskilder har rom/cola, og den nordiske naturen vært sentrale. Det nordiske lydbilde kommer kanskje best frem på den roligste sangen deres hittill; «Kalimba». Dette er også deres mest eksperimentelle. Instrumenter som fele/synth og fiolin blir benyttet til å lage en låt full av uventede overganger, og som faktisk gir undertegnede assosiasjoner til det kjølige, nordiske klimaet.

I og med at gruppa selv sier de er glade i rom & cola, og at låtskrivingen deres bar preg av drikking, er det lett å tenke seg at deres siste låt ble skrevet i bandets minst edruelige tilstand. Man blir som kjent kreativ av alkohol, og «Map me out» er den låta der kreativiteten i størst grad gjenspeiles i musikken. Introen til «Map me out» tar oss overaskende nok til Bollywood, med indisk fiolin. Det er lite som minner om den nordiske naturen her. Sangen har en veldig fin oppbygging, og har et fint klimaks i et fantastisk godt refreng.

Sangene er svært varierte. Alt fra rolig art-pop til det som minner om post-hardcore representeres. Jeg synes allikevel Insomniac Bears har et relativt gjenkjennelig lydbilde på de fleste av låtene. Til tross for en liten musikalsk nedtur med “Binaries & Boundaries” er de søvnløse bjørnene i ferd med å skape et egent og unikt sound som vi i rubato. gleder oss til å følge videre.

5/6

Kommenter denne saken:

kommentarer