Caterina Eliza har vokst opp i en kunstnerisk familie hvor kreativiteten ble dyrket. Med sin karakteristiske vokal, kombinerer sangeren og låtskriveren dype tekster og moderne pop soul. De sårbare tekstene er lett å gjenkjenne seg selv i, men Caterina forteller oss at tekstene er for henne selv.

Caterina startet sin kreative karriere tidlig, og det har ikke alltid vært sang som har vært i fokus. Hun har vært innom både korps og dans, mens sang var hennes egen lille boble.

Tidligere i år ga 24-åringen fra Ytre-Enebakk ut låta Armour. Den ble til gjennom en session i studio sammen med Jonas Rohde Moe, som også har produsert og mikset låten.

— Jeg kom inn i studioet til Jonas en dag, som jeg har jobbet med en god stund. Han spilte noen akkordrekker frem til vi kom over en jeg kunne føle på. Teksten hadde jeg fra en god stund tidligere, noe jeg ikke pleier. Og tenkte den kanskje passet. Vi tok opp vokalene, også hadde vi det. Etter to eller tre timer var vi ferdig med låta, forteller Caterina

Innspillingen var av det enkle slaget, en raw session. Det var ikke noe hokus pokus, kun to musikere som hadde jammet sammen.

— Jeg likte at det var så rått, men jeg ville også endre på ting. Men jeg digget soundet av det, så hvorfor endre på det?

Perfeksjonist

I motsetning til låta “Armour”, kunne Caterina bruke timesvis på youtube og synge til låter. Hun spolte tilbake til samme tid på avspilleren, om og om igjen, kun for å perfeksjonere vocal licks. Hun innrømmer at hennes perfeksjonisme kan være en hindring.

— Jeg blir aldri helt fornøyd, og det hemmer meg litt. Nå som jeg spiller med band går det utover dem også. Så jeg stopper prosessen litt der også, for jeg klarer aldri å bli 100% fornøyd.

Terapi 

For Caterina finnes det ikke noe bedre enn å stå på scenen. Hun ønsker å kunne leve av musikken, men den fungerer også som en form for terapi for Eliza.

— Egoistisk sett er det å spille konserter det beste jeg gjør. Når jeg har konserter er det også for min egen del, det er som en terapitime. Jeg får uttrykt meg uten at noen spør meg om hvordan det går. Som en monolog, sier Caterina.

— Tekstene er ofte veldig personlig. Konsertene er også personlig for meg. Jeg vil selvfølgelig at folk skal kose seg og kjenne seg igjen. Men jeg skriver ikke for at folk skal kjenne seg igjen. Jeg skriver for at jeg skal få ut ting som plager meg i hverdagen.

 

Hør “Armour” av Caterina her: