Eli Gauden skulle bare ta et år over dammen, men et år ble fort til fire da Eli bestemte seg for å prøve lykken som artist i USA. Etter utallige spillejobber på festivaler, barer og gater, og gitt ut to EP’er, er hun nå tilbake i Norge. Med seg har hun blues, americana, resonatorgitar og slide. Men det å komme hjem til en fremmed musikkby viste seg å bli vanskelig, en utfordring som har blitt et tema i Eli sine sanger. Etter mye prøving og feiling og på bristepunktet til å gi opp, skrev hun sangen «Another Day». Den er ikke bare var en sår og uttrykksfull sang, men ble også den motivasjonen Eli trengte til å fortsette.

Som Harding og oppvokst blant kyr og epletrær, står natur og friluftsliv nært Elis hjerte. Hun er ikke bare en artist, men også en aktivist og blogger med mye på hjertet. Eli samarbeider nå med Broen studio og jobber frem mot sitt første full-lengde album som kommer på nyåret 2020.

I forbindelse med reisen tilbake til Norge, og ferdigstilling av hennes første studioalbum tok vi en prat med artisten om hvordan reisen fra USA til Norge har vært, absurde spillejobber og forskjellen på bransjen i de to landene.

Du har vært i USA en stund. Hva kan du fortelle om oppholdet?

– Jeg bodde til sammen tre år i Boston samtidig som jeg studerte musikk på Berklee College of Music. Det var noen hektiske, men lærerike år. Mest lærerikt var nok det å bo i et annet land så lenge og kjenne at man litt om litt fikk kulturen under hunden. For meg personlig var nok selve skolen ikke det beste valget. Ikke fordi den ikke er god, men det var i overkant mye frihet og lite oppfølging. Men det å bli kjent med den amerikanske musikkbransjen er gull verdt og noe som absolutt har farget både musikk og hvordan jeg ser på min egen karriere.

Hva er det rareste stedet du har spilt på i USA?

– Veldig godt spørsmål, for det var mange rare opptredener, ofte med lite betalt og mye arbeid. En gang spilte jeg på “rådhuset” i Boston, under en samling der innvandrere fikk komme og få gratis mat. Boston er en stor by, og det å komme seg fra en ende til en annen, med Amp, gitar og annet utstyr, via stappfull T-bane er ikke å anbefale. Men det måtte jeg altså. Så ble jeg pressa bak i et hjørne av een stor sal, med min pitteliten amp og spilte Bob Dylan og Eva Cassidy, fullstendig overdøva av sultne meksikanere. Det var et slikt “hvorfor gidder jeg dette”-øyeblikk.

Hva bringer deg tilbake til Norge?

– Etter 3 år i USA og et i Spania kjente jeg på at det var på tide å være nærmere familien og begynne å peile meg inn på et hverdagslig (som utøvende musiker) i Norge. Jeg er veldig glad i Norge og hjemstedet mitt, men jeg angrer likevel på det valget i dag. Ettersom jeg har alle mine musikervenner- og kontakter i USA, så hadde jeg trolig tent mer på å ta et år i en av de byene før jeg kom hjem. Tankene går stadig til USA og jeg venter fremdeles litt på en unnskyldning for å hoppe inn i et nytt USA-opphold.

Din siste låt, “Another Day”, slapp du tidligere i år. Hva handler den om?

– Den handler kort sagt om det å ville gi opp, men å ikke gjøre det. Jeg synest helt ærleg det er forferdeleg vanskeleg og slitsomt å vvære soloartist; å både skrive god musikk, være genuin og ærlig, og samtidig drive musikken som en “bedrift”, som man på en måte må. Gjennom sosiale medier får jeg inntrykk av at alle andre er så mye bedre enn meg selv. Om det stemmer eller ikke, så er det noe jeg må lære meg selv å ikke bry meg så mye om. Jeg skrev “Another Day” i et øyeblikk der jeg var på randen til å gi opp alt. Men som sangen sier, det er bare en måte å komme framover på og det er fortsette å gå.

– Jeg angrer likevel på det valget i dag.

Hva er planene videre for Eli?

– Akkurat no bor jeg i Bergen og er frilans gitarlærer mens jeg holder konserter. Jeg er i studio og holder på med mitt første full-lengde album. Hovedfokus akkurat nå er få det ferdig og samtidig med det, prøve å bygge et team rundt meg som kan hjelpe meg opp og frem. Jeg har ingen bestemte planer om å bli værende i Bergen eller ikke bli det. jeg er i en ganske åpen fase av livet der jeg prøver å ta kloke og gjennomtenkte valg mens jeg er åpen for å la det ene lede til det andre.

Hva vil du si er den største forskjellen på nordmenn og amerikanar, og spesielt når det kommer til musikkbransjen?

– Generelt er amerikanere mer åpne, de gir kompliment, de snakkar høyt både om seg selv og andre. Slik sett kan jeg godt merke forskjell på et amerikansk og norsk publikum og hvordan de reagerer til musikken. Jeg kan også trekke fram at Norge har litt smalere syn og at i alle fall innenfor populærkulturen, så følger bransjen en tydelig trend. I og med at Norge er et så lite land i forhold til USA, så er dette helt naturleg. I bunn og grunn er det vanskelig å sammenligne to land med så ulike størrelser. Når alt kommer til alt handler musikk-bransjen om å kunne skrive gode låter, være ein trivelig person, og enkel å kommunisere med. Og det trur jeg er likt i Norge og USA.