Tromsø-bandet Jadudah følger opp den nye singelen deres “Messed Up”, med etterlengtet nytt materiale på konserten deres torsdag 9. mars på Dattera til Hagen. Undertegnede lot seg imponere stort under lørdagens konsert på Peloton i regi av Brylarm. Forrige uke tok jeg en uhøytidelig prat med vokalist Helle og bassist Patrick om musikken deres og bandlivet.

Tekst: Hege Stene

Kan dere fortelle litt om dannelsen av bandet og hvorfor dere kalte dere for det originale navnet Jadudah?
Helle: Alt begynte vel egentlig med at meg og Joakim, gitarist i bandet, møttes under studentuka i Tromsø. Han spilte gitar og jeg sang, og han lurte på om jeg ville synge på noen av låtene han hadde skrevet. Vi spilte inn noen låter på studenthybelen hans og la det ut på Urørt. Da hadde vi jo ingen bandnavn, så vi kalte profilen vår for Jadudah! Senere ble vi ringt av P3 som fortalte at vi var Ukens Urørt med bandnavnet Jadudah. Det er ca sånn vi husker at det skjedde, da vi er litt usikre selv!
Deretter kom Patrick med gjennom Joakim, så Tobias og så Sverre. Joakim ringte meg når jeg bodde i Berlin og sa: ”Nå har jeg ordnet band”! Jeg ante ikke hvem noen av de var eller om de var flinke en gang. – Men de var jo mye bedre enn oss, for de hadde jo faktisk spilt! Vi kommer alle fra forskjellige musikalske bakgrunner, noe som funker bra og kommer frem i musikken også.

Tre ord som beskriver Jadudah?
Helle: Jeg har lyst til å si lekent, energisk og sjangeromspennende! Vi liker jo å leke med ulike ting. For eksempel så har jeg for første gang sydd mitt egen live-kostyme!
Meg: Du har hva for noe?!
Helle: Sydd mitt eget live-kostyme! Jeg har aldri sydd før i hele mitt liv. -Vil du se bilde?
Meg: Ja!
Helle: Jeg har lett i mange år etter riktige kostymet til scenen og til slutt tenkte jeg: ”Det kan da ikke være så vanskelig å sy!?”
Meg: Var det så vanskelig å sy?
Helle (ler): JA!

Fortell om det nye materiale som dere skal slippe snart og hva som inspirerer dere til å lage ny musikk?
Helle: Vi har mye stoff nå og er så gira på å vise det frem! Det er nok det vanskeligste med å drive med musikk. Å sitte på låter som du har lyst til å vise til alle, men som du ikke kan slippe med en gang. Jeg gleder meg veldig til å se hvordan publikum tar imot det nye materiale. Jeg har blitt eldre og modigere, med mer guts og ærlighet. Det inspirerer meg. Jeg hører også mye på ulik musikk og blir inspirert av andre musikere. Det siste året har jeg møtt mange kule mennesker som har vist meg ny musikk som jeg ikke hadde spilt ellers. Som hip hop. – Og det har dannet grunnlag til måten vokalen får mer plass i en låt. Det blir en ny måte å tenke og utfordre seg selv på.

Hvis dere kunne endret noe med musikkmiljøet i Norge, hva hadde dere endret?
Helle: Et bedre samarbeid mellom musikere og arrangører og at musiker blir anerkjent som et reelt yrke.
Patrick: Ja, det handler om frihet og å kunne få kompensasjon for den tiden man bruker på det kreative som man skaper. Det er jo ikke bare konserten som er arbeidet vårt som musikere.
Helle: Og konsertkulturen, særlig her i Norge hvor publikum prater mye. Det kan være enormt frustrerende for oss på scenen. Jeg lærte den leksen selv for noen år siden da det var jeg som pratet, og det ble påpekt av bandet på scenen.

Beste norske albumet i 2016?
Helle: ”Barn Av Europa” av Cezinando!
Patrick: Jeg synes det Jenny Hval-albumet var bra.


Foto: Terje Arntsen

Gjør dere noe bevisst for å vokse sammen som band?
Patrick: Vi har blitt veldig flinke på å ha uenigheter.
Helle: Vi var veldig dårlige på å krangle før.
Patrick: Nå har vi spilt sammen i 6 år og folk begynner å vite hvordan å reagere på hverandre.
Helle: Man blir jo som en liten, rar, dysfunksjonell familie. Man blir veldig, veldig tette på hverandre. Nå har vi en regel om at ingen forslag er for dumme eller blir uprøvde.

Ville dere bodd et annet sted og drevet med musikk? – Hvor?
Helle: Syden! Nei, Trinidad. – Hatt et studio på stranden og drukket Bloody Mary´s. Via ”Spotify Fan Insight” så vet jeg jo at vi har fire lyttere allerede!
Patrick: Ja, hvem vet? – Det kan jo være utrolig lett å slå igjennom i Trinidad…

Jeg har lest et sted at dere tok vaskejobber for å spille inn ”Strangers” plata som kom i 2015?
Helle: Ja! Vi hadde ikke råd til plate, så vi tok vaskejobber for å finansiere plata.
Meg: Men hva slags vaskejobber snakker vi her?
Helle: Kommunale bygg!
Patrick: Det var bare et bygg da…
Helle: Ja, vi gikk ut på Facebook og skrev at vi trengte penger, har dere jobber til oss, vi skal spille inn plate. Vi fikk mange morsomme henvendelser! Vi manglet ikke så mye, men vi var alle studenter og hadde ikke penger til å fullføre albumet så da fikk vi hjelp med den vaskejobben.


Fortell om det minst glamorøse minnet som musiker?

Helle: Det var en gang i Finnmark hvor jeg sov i en båt da det ikke var nok soveplasser andre steder. Så da lå jeg under rattet på båten på en madrass.
Patrick: Det var jo fint da!
Helle: Ja, det var jævlig koselig, men ikke særlig glamorøst.
Patrick: Det å reise rundt å spille musikk er ikke glamorøst i seg selv.
Helle: Nei, det er mye tørrshampoo og junkfood!

Er dere bevisste på bruken av kunsten dere bruker, som coverart og musikkvideo?
Helle: Jeg tenker mye på dette og det visuelle er veldig viktig for meg.
Patrick: Den ene gitaristen vår, Sverre, har blitt veldig god på grafisk design og vi bruker gjerne dette sammen med de to fotografene vi har brukt, Terje Arntsen og Kristine Rød.
Helle: Ja, shoutout til Terje og Kristine! – Vi er også veldig opptatt av liveshowet, med lyd og lysteknikere som jeg føler får lite skryt. Jeg er da overopphengt i lys, så det er nok feil å spør meg! Design, platecover o.l er nøye, nøye tenkt ut.

Hva ser dere på som den største styrken i bandet?
Patrick: Samholdet.
Helle: – Ntååå! Det var fint sagt, synes jeg! – Vennskapet og kjærligheten. Haha!

Og med det takker jeg for et svært hyggelig møte med Jadudah.
– Stikk på Dattera til Hagen og sjekk ut Helle sitt live-kostyme nå på torsdag!