Karin Park debuterte 2003 med albumet Superworldunknown. Hun har blitt nominert til Spellemannsprisen i flere kategorier, vant Alarmprisen 2004, skrevet vinnende bidrag til Melodi Grand Prix, produsert og remikset flere andre artister, spilt Fantine i Les Misérables på Folketeateret i Oslo og også jobbet som modell og filmskuespiller. Nå er hun ute med EP-en Blue Roses, som hun selv sier representerer en ny periode i hennes artistkarriere. 

. Denne fire-spors EPen representerer de fire forskjellige elementer. Det var ikke meningen, men det dukket naturlig opp slik. Kanskje det er sånn det alltid starter når noe nytt skapes?

I forbindelse med slippet lot vi Karin fortelle litt om hver låt fra EP-en.

 

Sangene er om tapt kjærlighet, det å vokse opp, det vakre og stygge i livet sett gjennom forandringens øyne.

Blue Roses – Ild

– Den handler om det smertefulle tapet av et barns perspektiv på livet når du vokser opp. Inspirert av smerten du erfarer på veien. Men den handler også om å finne kraft i smerten og bruke den til å bli et sterkt individ. Jeg og Robot Koch skrev låten i LA og produksjonen ble senere fullført i mitt studio i Djura. Teksten ble skrevet mens jeg så en Nina Simone-dokumentar. Hennes historie virkelig rørte meg og jeg kunne til en viss grad relatere til den. Internettet var veldig dårlig så jeg hadde tid til å skrive mens jeg så filmen.

 

Glass House – Vind

– Jeg skrev Glass House i LA sammen med den japanske produsenten og låtskriveren Ichiro Suezawa (ICHI) fra Tokyo som jeg møtte der. Han hadde studio like ved huset vi bodde i.
Jeg vokste delvis opp i Japan og gikk i lære hos den japanske mesteren i tradisjonell dans da jeg var liten. Jeg og Ichi fant tonen ved å høre plater med den typen gammel tradisjonell musikk som jeg pleide danse til.

– Og så skrev vi Glass House basert på et par samplinger fra denne musikken. Teksten er som en film jeg har i hodet om tiden der i huset i Hollywood Hills.

 

Roaring Ocean – Vann

– Noen ganger møter du mennesker som får frem noe i deg som du ikke visste var der. Noen som virkelig gjør et sterkt inntrykk. Så går livet videre, men du blir aldri den samme. Som perler i skjell holder du dem inne i deg. Vann er det følelsesmessige.

 

The Sharp Edge – Jord

– Jorden er det fysiske, kroppen. Kvinnen. Den kraften som jeg nå er blitt. Jeg skrev denne etter å ha lest ‘Querelle’ av Jean Genet. Jeg likte ikke engang boken noe særlig, men ble likevel inspirert av den. Jeg leste i tillegg ‘Kvinner som løper med ulver’ av Clarissa Pinkola Estes når jeg produserte låten, og det var også inspirerende.

Kommenter denne saken:

kommentarer