I dag er dagen hvor Norges store rapstjerne, Lars Vaular, endelig skal sette kronen på verket på 666-triologien. Bergenseren har tidligere levert med minialbumene “666 Alt” og “666 Gir”, og dette ser ut til å bli en like stor suksess som de foregående. Sammen skal de tre albumene legges sammen, bli et 18-spors langt album og hete “666 Alt gir mening”. Ja, du gjettet riktig, siste album i triologien har fått nanvnet “666 Mening”.

Hvor “666 Alt” er et mer hardbarket album med tunge beats, og “666 Gir” nærmer seg et noe mer popmelodisk album, ser det ut til at prikken over i-en er en god blanding av disse to. Han tar det blant annet back to basic med låten “Stripar”, og viser sine melodiske evner på “Dessverre”.

Lars åpner albumet med at han er “for ung til å dø”, noe vi absolutt er enige i – hans rappkarriere har mange fantastiske år foran seg. 31-åringen leverer en melodiøs åpningslåt, hvor man hører at produsent Frode Kvinge Flatland har satt sine spor på singelen. Produsenten står bak de mest melodiske låtene, mens Thomas Eriksen har fått oppgaven ved å ta det tilbake til det hardtslående hip hop-bildet.

Med linjer som «Eg er på statsministerens spilleliste. Selv når eg disser hon» og «Alle lyger på mikrofoner. Men ka sier de i stuene. Ka sier de på kjøkkenet? På rommene? Når lysene blir slokket?» viser han hvem som er sjefen. Lars har alltid vært en stabil låtskriver, noe som gjør at han til og med hever seg over den folkekjære duoen Karpe Diem.

Lars har uttalt at han ønsket å lage tre forskjellige plater, istedenfor et langt album, grunnet endringen i lyttemønsteret hos publikum. Folk orker ikke å høre på en plate lenger. En artist som er i stand til å forstå hva som skjer rundt seg og klarer å følge med på hvordan låtene blir hørt på kan overleve lenge. I tillegg har produktene blitt rendyrket, hvor Lars viser frem tre forskjellige stiler i vingespennet sitt. Fra moderne, urbant og breialt, til melodisk 80-tallsmusikk med synther og klang, til å avslutte det hele med en back to basic-blanding av de foregående.

Lars Vaular er som en kamelon, hvor verken bollesveisen eller blankskallen har noe å si på hva han leverer. Det ser ut som han kan tilpasse seg hvilket som helst lydbilde, og beviser nok en gang hvorfor han blir hyllet som en av de beste artistene vi har i Norge. Sett triologien under ett kan man trygt si at dette er noe av det beste bergenseren noen gang har levert.

Hvem i norsk hip hop kunne lansert en slik triologi, og samtidig lykkes? Det finnes bare en mann og han heter Lars Vaular.