Med sin ærlige sjarm, gode meloditeft og upolerte atmosfære leverer Oskar Nordbø en unik miks av Folk, Indie Pop og Country. Inspirert av helter som Bon Iver, Tallest Man On Earth og Phoebe Bridgers leveres gitarfokuserte arrangementer, pent båret av Oskars drømmende, særegne stemme. Med fengende, men ærlige, melankolske tekster og melodier kan Oskar beskrives som en unik miks av Greg Holden og Oasis.

Da Oskar i 2019 ble en del Toothfairy-familien fikk både nasjonale og internasjonale tastemakers som Gaffa, tyrkiske Nordik Simit og Indie Vibes øynene opp for det kreative talentet. Etter et innholdsrikt år med gigs på bl.annet Sofar Sounds, SALT og Musikkfest Oslo, tre singelslipp og EP’en “Prelude” har Oskar ikke satt brems på kreativiteten. Nå er han klar med debutalbumet “The Flood” den 13. November. Vi fikk Nordbø til å fortelle oss om hans kommende album, låt for låt:

Hver låt på albumet driver historien fremover som kapittel i en bok. Det er både biografiske og skjønnlitterære innspill, og jeg har lekt meg med tid, struktur og innhold. Jeg ønsker å fortelle litt mer om denne historien gjennom å kommentere hver låt på albumet, men før jeg gjør det vil jeg gi litt av bakgrunnshistorien.

Våren 2015, etter endt bachelorgrad i samfunnsøkonomi, føltes fremtiden veldig usikker, og jeg visste ikke hvor jeg skulle. Jeg hadde sagt fra meg min tro tre år tidligere, og opplevde nå en slags åndelig krise, som jeg holdt i sjakk med et forholdsvis uskyldig, men rutinebasert, og stipend-finansiert alkoholkonsum.

Denne tomheten hadde gradvis vokst seg større siden jeg begynte å studere. Jeg gikk på et tidspunkt til en studentpsykolog som skulle være med å hjelpe meg med mine eksamensnerver. Jeg startet samtalen med å spørre om hun trodde det fantes noe mening med livet, hun reagerte overrasket. Min problemer, til hennes fortvilelse, ogmin egen også forsåvidt, viste seg å være dypere enn frykten for å stryke på mattefaget econ2200. Jeg snakket litt om knausgård, (min daværende litterære sjelesørger) og livets uutholdelige letthet, diskutert noen filosofiske utsagn om livets meningsløshet, og flottet meg med innøvde innvendinger til Guds eksistens, men klarte aldri å sette ord på hvor stolt, hovmodig og følelsesmessig krenket av livet jeg var, og hvordan jeg følte meg snytt for den lykken jeg mente livet hadde en plikt å gi meg. Slik jeg ser det nå føles det som at jeg var “besatt” av en tidsånd som fortalte meg at alt dypest sett var meningsløst, og at det eneste man kunne “tro på” var den materielle virkeligheten. Fri vilje og åndelighet var utelukkende drømmetenkning funnet opp av naive mennesker som hadde sagt adjø til virkeligheten.

Da universitetets psykologtilbud mot eksamensnerver viste seg å være for svak lut for mine problemer, fikk jeg etterhvert en annen plan. Min logikk var nok en smule svak, men det eneste svaret denne tidsånden ga slik jeg så det, var at kjærligheten kunne gi en meningsfylde en periode, en slags kjemisk ferie fra meg selv. Den lovet ikke mye, men jeg hadde lest at man kunne oppleve opp til 18 måneder med forelskelse, noe som jo måtte være en slags medisin mot den smertefulle tomheten jeg følte på. I tillegg drev jeg med musikk, og tenkte at drømmen om å bli en popstjerne også kunne hjelpe litt på humøret. Dette var riktignok et forholdsvis overfladisk og forfengelig mål, men det betydde vel ikke så mye når alt var meningsløst uansett. Så høsten 2015 startet jeg å studere låtskriving og fikk meg dame; en intelligent, og pen jente som virkelig fortjente bedre enn en person som dypest sett lengtet etter å blir frelst fra sine eksistensielle plager via en cocktailen av hormoner. Og det er her historien bak albumet “The Flood” virkelig begynner.

Golden River

Kjærligheten var min, og jeg håpte at alle ting som var komplisert og vanskelig kunne fordufte i samvær med den rette personen.

Norwegian Summer

Men, likt som den norske sommeren var forholdet over før det egentlig hadde begynt. Jeg hadde vært uærlig med meg selv, og prøvde å temme kjærligheten, fast bestemt på å tvinge forelskelsen frem. Men når jeg forsto at jeg ikke kunne mane frem følelsene som en ånd ut av flasken, falt min verden sammen. Jeg hadde ikke lenger noe jeg kunne tro på. Min evne til å frelse meg selv om du vil, var ute av min kontroll.

Please Leave me

Forholdet ble avsluttet på en seig og langsom måte, på grunn av min feighet, min uærlighet overfor meg selv og henne, og min apati. En stor smerte var å kjenne at mine handlinger, mine synder om du vil, fikk reelle konsekvenser for et annet menneskes liv. (Denne sangen har jeg skrevet fra hennes perspektiv, og må dermed utelukkende forstås som fiksjon.)

The Brain Station

Katastrofetanker som raste i meg opplevdes både som en bøddel og en frelser. På en måte føltes det som at angsten ville ta livet av meg, men samtidig var det som om det for første gang på veldig lenge hvertfall fantes en mening med livet. Noe som feide apatien og tomheten vekk, og som ikke kunne kalles en illusjon. Katastrofetankene var et sant helvete, men i det lå det også plutselig et håp om at det kanskje fantes noe som kunne kalles himmel.

Castles In The Quicksand

Jeg visste ikke hvem jeg var, og kjente bokstavelig talt på et gapende hull i brystet i et helt år. Jeg hadde lurt meg selv, så nå betvilte jeg alt jeg sa, og alt jeg var, og nektet å holde fast på noe som helst, om jeg ikke var helt overbevist om at det var sant. Jeg måtte gjøre noe drastisk, så høsten 2016 flyttet jeg inn i en kommunitet i midt i Oslo sentrum. Jeg hadde blant annet sett opp til buddhistiske munker, og ørkenfedrene i den kristne tradisjonen som forlot alt de hadde for å finne seg selv og Gud, og jeg ønsket å finne ut om troen jeg hadde lagt på hyllen kunne gi meg svar, eller om jeg skulle legge den helt bort en gang for alle. Studiene og hverdagen på grunerløkka ble byttet ut med flere daglige liturgiske tidebønner, meditasjoner, felles måltider, lange samtaler og praktisk arbeid.

Amigo

Ikke bare min ytre, men også min indre verden var forandret. Krisen jeg sto i opplevdes som en annen form for virkelighet, jeg vandret plutselig i et slags post apokalyptisk landskap i min egen bevissthet, jeg var slengt ut i et kaos. Det religiøse språket jeg var omringet med, var det nærmeste jeg kom til å forklare mine opplevelser. Jeg opplevde meningsfulle tegn hvor jeg tidligere hadde sett grå tomhet og naiv tro. Jeg opplevde sannhet og trøst i bibelvers jeg tidligere hadde tenkt på som kristne klisjeer og åndelig romantikk. Den virkeligheten jeg nå i stor grad levde i, var en slags hyperrealitet hvor jeg så ting med en intens skremmende klarhet. Hvor virkeligheten på en måte fløt sammen med minner og fremtidsangst, og hvor det symbolske og

underbevisste på en måte hadde brutt igjennom og gjennomsyret livet mitt. Erfaringene var så gjennomgripende at det var umulig å trivialisere eller feie dem vekk, en ny virkelighetsforståelse tvang seg frem, ikke ulikt det noen av mine venner har fortalt om etter en dyptgripende psykedelisk trip. Jeg hadde startet en reise inn i meg selv, eller ned i det underbevisste, forbi det materielle, eller opp mot det åndelige, alt etter som.

Sangen Amigo skrev jeg 3 år før krisen, og forsto aldri helt hva den handlet om da. Når jeg nå tok den opp igjen, føltes det som en profeti fra fortiden som plutselig forklarte prosessen jeg nå sto i.

Teaching How To Love, Lord Oh Lord,
The Flood del l, ll og lll First Snow Falling

De siste sangene på platen handler om denne åndelige reise som fikk sitt crescendo på en påskeretreat i Sverige våren 2017. Retreaten bestod av gudstjenester som kunne vare opp mot 4 timer, hvor man gikk gjennom jesu pasjon fra langfredag til oppstandelsen påskemorgen. Jeg kunne gått inn i detalj på mine erfaringer, dissekert dem, prøvd å forklart (noe jeg kanskje vil prøve på en annen gang) men jeg står i fare for å redusere, mistolke og banalisere det som forandret mitt liv totalt, og jeg lar derfor disse sangene fortelle resten av historien på egenhånd.