8   +   5   =  

Etter å ha drukket og minglet meg gjennom nok en utgave av Trondheim Calling er det nå på tide å kåre festivalens tre største høydepunkter. I kjent stil digger Rubato (jeg) lister. Under finner du derfor en oversikt over hva undertegnede likte best ved årets Trondheim Calling.

Topp tre oppturer på årets Trondheim Calling

3. Derin – Torsdag 8 pm: Lokal Klubb

Undertegnede er i utgangspunktet lite fan av sanger om f*tte, penger og damer. Samtidig er jeg svært lei av bergenske sidekicks, som til enhver tid skal hoppe ukritisk opp og ned som en sprettball på scenen. (Greit nok at gutta backer, men det får da være grenser). Det ironiske er at Derin representerer akkurat disse tingene jeg i utgangspunktet hater. Topplåta deres på spotify går under navnet “Pussy” og ved siden av Derin Sjæl, står det jammen meg en energisk bergenser på scenen. Til min store overraskelse blir jeg likevel positivt overrasket over det som leveres på Lokal Klubb torsdag kveld.

Derin er nemlig annerledes. Istedenfor den nyeste Mac-book airen har Derin tatt med seg ekte mennesker på scenen, i form av en trommis og bassist. Dette fører til at musikken blir mer organisk og ekte. Dessuten viser det seg at den bergenske “backeren” faktisk ikke er så verst! Han bidrar til å løse opp stemninga i showet som til tider er preget av tekniske problemer. Med lun og småklein humor, leverer Derin en veldig god konsert.

I tillegg virker Derin som en kul type. Her har vi altså noe så sjeldent som en sympatisk rap-artist med god flow og ydmykhet. Konserten på Lokal er i det hele tatt en positiv overraskelse som får meg til å fundere over følgende: Kanskje jeg skal gi bergenske side-kicks og sanger om f*tte en ny sjanse?

“Konserten med Derin er i det hele tatt en positiv overraskelse som får meg til å fundere over følgende: Kanskje jeg skal gi bergenske sidekicks og sanger om f*tte en ny sjanse?”

2. Lazy Queen – Fredag 11 pm, Byscenen Anneks

Lazy Queen ble som forventet en av de mest positive opplevelsene under Trondheim Calling. Undertegnede glemte briller og havna i tillegg relativt langt bak i en fullstappa crowd. Det at man til tross for relativt begrenset syn og hangover kan kose seg så mye på en konsert, sier mye om hvor gode Lazy Queen faktisk er. Jeg får ikke med meg alt som skjer på og rundt scenen, men ørene mine er det ingenting i veien med. Lydkvaliteten og samspillet bandet i mellom er upåklagelig!

Sjefen min Jørgen mener også scenedansingen, såpebobler, Background- visuals og vokalist Henrik Søbergs tilstedeværelse på scenen er “top notch”, så da velger jeg å stole blindt på han. Låtene er Moshpit-vennlige og publikum er ikke vonde å be. På “Apocalipstick” tar det helt av. Lazy Queen utvikler seg stadig og viser på en halvtime at de er et av Norges kuleste live-band.

1. Deathcrush – Torsdag 11 pm, Tyven

Årets vinnere av Trondheim Calling er Deathcrush. Dette er et band jeg verken har skrevet eller hørt om før. Til tross for dette leverte Oslo-trioen den beste opplevelsen på årets Trondheim Calling. Deathcrush er et svært sexy band som spiller en fin miks av bråkete og repetitiv musikk. Og det gjør de på sin helt egne måte. Det er som om Sex Pistols, Mayhem og Crystal Castles skulle paret seg og fått en utagerende, men veldig kul kid. Dette er ikke alles kopp med te, som ble bekreftet da mine venner i Rubato gikk for å se Truls headline Byscenen, allerede ut i andre låta. 

Den tredje låta: “Dumb” velger jeg å dedikerere til mine venner for å gå tidlig. Synther, distortion og strofen “They are Dangerously dumb” blir sunget av full kraft til et skrekkslagent publikum. Mot slutten av konserten blir det anarki. Faktisk “helt Mayhem”. Vokalist Linn Nystadnes løper rundt og dytter til folk i publikum, før hun hopper opp på et bord og synger av full kraft. Plutselig forsvinner hun i crowden, og blir borte. Resten av bandet følger etter og konserten er ferdig. Tilnærmingen til Deathcrush er instinktiv naivistisk og bråkete. samtidig viser låter som “I Want It That Way” og “Ego” at det definitivt finnes noe søtt og musikalsk bak alle synthene og bråket.

Jeg rakk de to siste sangene fra Truls, og etter Deathcrush ble dagens siste konsert en gedigen skuffelse! Med 17-år gamle romvesener dansende på scenen, og en sur versjon av “Out of yourself” drømte jeg meg tilbake til Deathcrush. Der hadde jeg faktisk en ut-av-meg selv opplevelse som følte bra.

Å finne høydepunkter fra en så fantastisk festival var vanskelig. Band som Wingdings, Team Me, Skaar, KAMARA og Emilie Østebø leverte også varene. Mange av disse hadde jeg liten eller ingen kjennskap til fra før. Det å bli bergtatt av nye og ukjente artister er nettopp det som er så fint med Trondheim Calling. Til tross for at disse artistene ikke havnet på denne lista, kommer de trolig på en liste i fremtiden. Som du kanskje har skjønt digger jeg lister, og listeformatet er noe jeg ikke har tenkt å gi meg med med det første…