Queens of the stone age sto i 2007 for ett av mine første og beste konsertminner. Da ble et fullt Norwegian Wood blåst av gårde av en ung guttegjeng, med den beinharde Joshua Homme i spissen. 12 år senere har både bandet og jeg forfalt en god del. Det er da fint å tenke på at band som Frances Wave finnes, og at de faktisk er norske!

Frances wave er noe så sjeldent som et norsk stone rock-band. Med to album på to år kan kvintetten med hovedbase i Trondheim skilte med en fin samling av deilige rockelåter. Lørdag kveld, sto gutta klare på Dokkscenen i hjembyen, med ambisjoner om å vise oss hvordan deres splitter nye album More høres ut live. For å gå rett på sak: Det hørtes jævlig bra ut! Lyden som sprenges ut av høytallerne er spot on, og samspillet er så bra at man nesten begynner og mistenke playoff. Dessverre virker ikke alle oppmøtte like overbegeistret. Mellom scenen og publikum er det noen meters avstand, og sett bort i fra høylytt klapping, er brorparten av tilskuerne en ganske statisk gjeng. Bandet prøver å inkludere oss, uten stort hell i starten.

“Come again” er kanskje ikke bandets beste sang, men er sammen med “Black Star” den låta som fenger publikum mest. Tekstens budskapet er at alt du trenger er kjærlighet. Selv om denne beskjeden er et som et aldri så lite slag i trynet for single meg, er det en dansevennlig låt som fungerer godt i liveformat. Høydepunktet kommer senere ut i konserten, da låten Yours Truly står for tur. Dette er en låt med et fantastisk driv som gir undertegnede assosiasjoner til en annen svært undervurdert låt: “Battery Acid”, av nettopp Queens of The stone Age. Bandet synger underveis i sangen at “I dont really know who I am”. Ironisk nok virker det som Frances Wave har funnet seg selv nettopp i denne låta. Til tider føles det som å være tilbake på Norwegian Wood den kvelden i 2007. Litt redd og usikker, men samtidig mektig imponert over at livemusikk kan høres så bra ut. Jeg sitter igjen med en litt rar, men deilig følelse av nostalgi.

“Til tider føles det som å være tilbake på Norwegian Wood den kvelden i 2007. Litt redd og usikker, men samtidig mektig imponert over at livemusikk kan høres så bra ut. Jeg sitter igjen med en litt rar, men deilig følelse av nostalgi.”

Selv om det fortsatt er få i publikum som tør å krype ut av sitt skall fra den sosiale angsten, kan man se tendenser til imponerte ansikter rundt scenen da konserten er ferdig. Noen er dessverre ikke helt overbevist, men har man egentlig rett til å klage etter en så feilfri musikalsk fremførelse?

Konserten på Dokkhuset er en fin hyllest til den dansbare stone-rocken mange tror døde ut etter QOTSAs storhetsperiode. Sannheten er at den i stor grad videreføres av fem dyktige nordmenn. Jeg skulle bare ønske gutta kunne gitt litt mer av seg selv på scenen, og at enereginivået hadde blitt skrudd opp noen hakk. Hadde det hjulpet om vokalist Øyvind Ramsøy-Halle eller Gitarist Frederik Otelo hadde revet av seg skjorta, vist fingeren til publikum og bedt dem komme nærmere? -Trolig ikke, da gutta virker en smule snillere og mer beskjedene enn rødtoppen Joshua Homme…

Selv om konserten blir mer en musikalsk nytelse, enn en rockefest, er det liten tvil om at Frances Wave oser av kvalitet. Konserten bekrefter Rubatos antakelser om at dette er et band å se opp for i fremtiden. Stonerocken lever i beste velgående!

5/6

Kommenter denne saken:

kommentarer